Ikke langt fra blåblobbenes landsby ligger en gammel borg. Hvem som engang bodde der husker ingen. Borgen står der og minner om forgangen rikdom og glemt storhet.
"Døde gå igjen der inne," sa de i blåblobblandsbyen. "Gjenferd lusker i hjørnene og berører deg fingre så kalde at du isner i sjelen." Store som små blåblobber skydde stedet.
Så var det en natt, etter at solen var gått ned og alle i blåblobblandsbyen hadde lagt seg, en veldig eksplosjon i huset til finnoppblobben.
To av ytterveggene i huset ble slått ut, taket låftet seg en meter opp i luften og hang der flere sekunder før det falt ned og la seg på de to gjenværende ytterveggene.
Forskrekkede lys kom på rundt i hele landsbyen. Snart var alle ute på gatene og skulle undersøke smellet som hadde rykket dem ut av søvnen.
Stemmer surret blåblobber imellom så man ikke kunne skille det ene ordet fra det andre.
Det varte ikke lenge før alle var samlet omkring det som tidligere hadde vært finnoppblobbens hus, men som nå mest av alt lignet en diger, forbrent utendørsveranda med tak.
Ut av denne ruinen kom så finnoppblobben Lapop, sort av sot fra topp til tå.
"Han lever!" hvisket de i folkemengden.
"Det er et under! Han lever!"
Finnoppblobben pustet dypt. Han stirret utover den store mengden av blåblobber.
"Så dere det!" sa han.
"Det var forferdelig!" sa de.
"Det var fantastisk!" sa Lapop. "Dette er min største oppdagelse til nå!"
"Du skremte oss! Du vekket oss! Det var forferdelig!" sa mengden av blåblobber.
"Det neste er vel at hele landsbyen går opp i røyk!" sa de.
Etter dette ville ikke de andre blåblobbene i landsbyen la Lapop fortsette med forsøkene sine. Lapop var sint for dette.
"De er små og sneversynte," mumlet han. "De har ingen forstøelse for viktige forsøk og stor alkymi."
Han samlet alle kolber og kar som hadde overlevd eksplosjonen og flyttet inn i den gamle borgen.